Menn som hater filmer

Filmene basert på Stieg Larssons Millennium-trilogi er tidenes største skandinaviske filmsuksess. Jeg tenkte det kunne være interessant å sette trilogien i en filmhistorisk sammenheng.
Et forsøk på å kategorisere trilogien vil vise at dette egentlig dreier seg om exploitation-film.
Den sentrale figuren i trilogien er Lisbeth Salander, en kvinne som har vært utsatt for mange slemme menn. De banker mora hennes, stenger henne inne på anstalt, voldtar henne og forsøker drepe henne. I løpet av trilogien hevner hun seg på dem.
På sytti-og åttitallet var rape-revenge-film en populær b-film genre, hvor kvinner ble voldtatt og tok hevn.

I Spit on Your Grave (1978)


Savage Streets (1984)


Trilogien slekter også ikke så rent lite på Giallo-film, en genre som best kan beskrives som ’italiensk sexy krim’. Navnet er avledet fra kiosklitteratur, hvor krimbøkene hadde gule bokrygger. (Noen husker kanskje Den Gule Serie her hjemme, som var noe annet; kvalitetslitteratur i utvalg.)
Appellen i disse filmene ligger i at de er underholdende og ganske snuskete, samtidig som de er velproduserte og upretensiøse.



Denne genren startet i 1963 med Mario Bavas The Girl who knew too Much, en morsom liten film om en jente som har forlest seg på krim og ser forbrytelser i hver busk.


Her er den italienske traileren til Menn som hater kvinner, for å demonstrere likheten med Giallo-film på en ikke akkurat subtil måte.


Selv er jeg ikke så begeistret for Millennium-filmene, av samme årsak som jeg ikke er så begeistret for Da Vinci Kode-filmene. De tar seg selv altfor høytidelig. En røverhistorie om en hevngjerrig lesbe med KGB-pappa og albino-halvbror uten smertefølelse er ikke akkkurat sosialrealisme, og bør ikke presenteres som det heller. Men det absolutt verste med filmene er at Michael Nykvist har den styggeste garderoben i filmhistorien.