onsdag 9. desember 2009

Menn som hater filmer

Filmene basert på Stieg Larssons Millennium-trilogi er tidenes største skandinaviske filmsuksess. Jeg tenkte det kunne være interessant å sette trilogien i en filmhistorisk sammenheng.
Et forsøk på å kategorisere trilogien vil vise at dette egentlig dreier seg om exploitation-film.
Den sentrale figuren i trilogien er Lisbeth Salander, en kvinne som har vært utsatt for mange slemme menn. De banker mora hennes, stenger henne inne på anstalt, voldtar henne og forsøker drepe henne. I løpet av trilogien hevner hun seg på dem.
På sytti-og åttitallet var rape-revenge-film en populær b-film genre, hvor kvinner ble voldtatt og tok hevn.

I Spit on Your Grave (1978)


Savage Streets (1984)


Trilogien slekter også ikke så rent lite på Giallo-film, en genre som best kan beskrives som ’italiensk sexy krim’. Navnet er avledet fra kiosklitteratur, hvor krimbøkene hadde gule bokrygger. (Noen husker kanskje Den Gule Serie her hjemme, som var noe annet; kvalitetslitteratur i utvalg.)
Appellen i disse filmene ligger i at de er underholdende og ganske snuskete, samtidig som de er velproduserte og upretensiøse.



Denne genren startet i 1963 med Mario Bavas The Girl who knew too Much, en morsom liten film om en jente som har forlest seg på krim og ser forbrytelser i hver busk.


Her er den italienske traileren til Menn som hater kvinner, for å demonstrere likheten med Giallo-film på en ikke akkurat subtil måte.


Selv er jeg ikke så begeistret for Millennium-filmene, av samme årsak som jeg ikke er så begeistret for Da Vinci Kode-filmene. De tar seg selv altfor høytidelig. En røverhistorie om en hevngjerrig lesbe med KGB-pappa og albino-halvbror uten smertefølelse er ikke akkkurat sosialrealisme, og bør ikke presenteres som det heller. Men det absolutt verste med filmene er at Michael Nykvist har den styggeste garderoben i filmhistorien.

torsdag 3. desember 2009

Digital kino: Film blir fil

Norge blir verdens første heldigitale kinonasjon. Amerikansk filmindustri betaler regningen for å installere prosjektorer i alle norske kinosaler. I Morgenbladet har det gått en interessant, men negativt vinklet føljetong om dette den siste måneden. Regissør Sara Johnsen er blant de som er skeptiske til overgangen, på grunnlag av for dårlig billedkvalitet og hyppige standardskifter.
Jeg må si meg enig i noe av kritikken, som det at en har valgt å gå for prosjektorer med 2K-oppløsning fremfor det foretrukne 4K-formatet, selv om de fleste kinolerret i Norge er såpass små at en ikke vil merke særlig forskjell.
Jeg skrev masteroppgaven min om digital kino en gang i tiden, og der så jeg på hvordan overganger i filmteknologi hadde forløpt tidligere, med spesiell fokus på overgangen til bredlerret på femtitallet. Den gangen klaget filmfotografer og regissører over at det nye formatet var umulig å jobbe med. For eksempel gjorde den begrensede fokusen det vanskelig å komponere i dybden. Sidney Lumet sa at ’Cinemascope makes no sense until people are fatter than they are taller’. For en stund led mange filmer i bredlerret av et klønete filmspråk, inntil regissører som Lean, Leone, Coppola og Spielberg snudde formatets begrensninger til sin fordel. Den stilen de skapte, blant annet ved å bruke begrenset fokusdybde til å styre oppmerksomheten, er det som vi i dag forbinder med moderne filmspråk.
Klagesangen om digital kino er til forveksling lik den som en hørte på femtitallet; en klager over at den nye teknologiens estetiske kvaliteter ikke er nøyaktig lik den gamle. Om noen år tror jeg vi vil få nye, spennende tilskudd til filmspråket, skapt av filmfolk (eller filfolk) som ser muligheter i stedet for begrensninger.

PS. Fy flate så tørt dette var. Her er en kortfilm jeg syntes var morsom, enjoy ☺

Følgere

Om meg

Filmviter og besserwisser fra Trondheim som har sitt virke som lektor i mediefag i Oslo.