Norgespremiere på JJ Abrams'
Star Trek i dag, en spenstig sci-fi eventyrfilm som både publikum og
anmeldere har uttrykt ubeskjemmet begeistring for utenfor Norge. Norske anmeldere har også likt filmen;
6 i Dagbladet,
5 i VG,
5 i Nettavisen,
4 i Aftenposten. NRK P2s anmelder
likte den ikke, men det ville vel vært for mye forlangt. Jeg så filmen på Colosseum i natt, og Birger Vestmo i
filmpolitiet summerer ganske godt opp hva jeg syntes.
Jeg stusser litt over denne formuleringen i Dagbladets anmeldelse: "Det er
over the top, kitschy som faen og jeg digger det." En av de jeg så filmen sammen med, trakk også fram
kitsch-begrepet for å beskrive hvorfor han likte filmen.
Kitsch forutsetter av opphavsmannen ikke er klar over hva han gjør. På den måten skiller det seg fra
camp, hvor skaperen av verket er med på notene.
At begrepene ikke brukes skikkelig får være så sin sak. Det er uansett fint at Dagbladets anmelder liker filmen, selv om han impliserer at han egentlig er for sofistikert for både Abrams og Star Trek.
Jeg synes ikke denne filmen er verken kitsch eller camp, bare en skikkelig gøyal og oppslukende kino-opplevelse på samme måte som for eksempel Flåklypa Grand Prix.
Hvorfor må man abolutt finne fram begreper som hører hjemme på nittitallets ironi-skrothaug? Er det ikke lov å ha det gøy på kino?
Forøvrig; dersom noen noensinne beskriver Flåklypa som kitsch, skal jeg personlig sørge for at de blir rullet i tjære og fjær og båret ut av byen på en jernbaneskinne, slik som de gjør med falskspillere i Lucky Luke.
I alle fall metaforiske tjære og fjær.