Digital kino: Film blir fil

Norge blir verdens første heldigitale kinonasjon. Amerikansk filmindustri betaler regningen for å installere prosjektorer i alle norske kinosaler. I Morgenbladet har det gått en interessant, men negativt vinklet føljetong om dette den siste måneden. Regissør Sara Johnsen er blant de som er skeptiske til overgangen, på grunnlag av for dårlig billedkvalitet og hyppige standardskifter.
Jeg må si meg enig i noe av kritikken, som det at en har valgt å gå for prosjektorer med 2K-oppløsning fremfor det foretrukne 4K-formatet, selv om de fleste kinolerret i Norge er såpass små at en ikke vil merke særlig forskjell.
Jeg skrev masteroppgaven min om digital kino en gang i tiden, og der så jeg på hvordan overganger i filmteknologi hadde forløpt tidligere, med spesiell fokus på overgangen til bredlerret på femtitallet. Den gangen klaget filmfotografer og regissører over at det nye formatet var umulig å jobbe med. For eksempel gjorde den begrensede fokusen det vanskelig å komponere i dybden. Sidney Lumet sa at ’Cinemascope makes no sense until people are fatter than they are taller’. For en stund led mange filmer i bredlerret av et klønete filmspråk, inntil regissører som Lean, Leone, Coppola og Spielberg snudde formatets begrensninger til sin fordel. Den stilen de skapte, blant annet ved å bruke begrenset fokusdybde til å styre oppmerksomheten, er det som vi i dag forbinder med moderne filmspråk.
Klagesangen om digital kino er til forveksling lik den som en hørte på femtitallet; en klager over at den nye teknologiens estetiske kvaliteter ikke er nøyaktig lik den gamle. Om noen år tror jeg vi vil få nye, spennende tilskudd til filmspråket, skapt av filmfolk (eller filfolk) som ser muligheter i stedet for begrensninger.

PS. Fy flate så tørt dette var. Her er en kortfilm jeg syntes var morsom, enjoy ☺